Tekst og foto: Arne Danielsen/Yrkestrafikk
På slutten av nittitallet analyserte Volvo Bussar det indiske bussmarkedet, og konkluderte med at en raskt økende middelklasse trengte busser med europeisk komfort og luftkondisjonering og ville være villig til å betale mer for denne kvaliteten. På bakgrunn av denne analysen etablerte Volvo en bussfabrikk i Bangalore.
Betaler for kvalitet
Et dristig grep, men strategien slo til. Det viste seg at selv om billettprisene for en kjøretur med en Volvo-buss var tretti prosent høyere enn andre reiser, forlangte kundene «Volvo ticket». De var mer enn villige til å betale for den ekstra kvaliteten, og navnet Volvo ble raskt synonym for «luksusbuss med luftkondisjonering».
Så fornøyd var Volvo med satsingen at de inviterte en europeisk journalistdelegasjon til Bangalore høsten 2004 for å vise fram resultatene. Og vi så straks tydelige tegn på varemerkets styrke, som at de indiske landeveiene strømmet over av jukse-Volvoer, utrolige gamle kasser med «Volvo»-merke klistret på. Og da vi besøkte hovedkvarteret til delstatens eget busselskap, så vi to innrammede bilder på veggen: Ett portrett av Mahatma Gandhi og ett fargefoto av en Volvo-coach.
«Volvo Captains»
Imidlertid viste det seg tidlig at nye busser ikke var tilstrekkelig. For å betjene «luksusmarkedet», trengtes tilsvarende kvalitetsheving av sjåførene. Å være bussfører i India var nemlig tradisjonelt en ussel og lavtlønnet jobb. Sjåførene var regnet blant de laveste av de lave, i mange busselskaper slapp de ikke engang inn i kantina. Det ble sagt at ingen indisk jente med respekt for seg selv ville gifte seg med en bussjåfør.
Hva gjorde Volvo? De startet en egen spesialopplæring for sjåførene som skulle kjøre de nye bussene. Etter endt kurs ble sjåførene utstyrt med flotte hvite uniformer med gullstriper og rett til å kalle seg «Volvo Captains».
Fram i livet
«Gjennom Volvo-kursene får sjåførene rettigheter», forklarte instruktør Daniel A. «De lærer seg å ta seg av kjøretøyene og beherske teknologien, noe som fører til utvikling også i livet ellers».
Daniel A. fortalte at han personlig hadde trent opp rundt 2 500 sjåfører, så han var en kjent personlighet i Bangalores bussmiljø. Han brukte også mye av fritiden til å ta seg av arbeidskameratene.
«Jeg forsøker å dra rundt for å motivere dem til å gjøre noe for å komme fram i livet, være høflige renvasket og pene i tøyet, sånne ting som gjør dem likeverdige med kunden. Jeg legger likevel vekt på at de faktisk gjør det for sin egen del», fortalte instruktøren.
Og indiske jenter sto snart i kø for å gifte seg med «kapteinene».
Grønne arbeidsplasser
Så langt India. «Det grønne skiftet» er et begrep som benyttes hyppig i vår hjemlige politiske debatt. En klar definisjon eksisterer ikke, utover at vi må bevege oss i en retning som kloden tåler.
I år er det femti år siden det første store norske oljefunnet, på Ekofisk i Nordsjøen. Olje-eventyret har hatt enorm positiv betydning for det norske samfunnet. Samtidig er det klart at oljealderen ikke vil vare evig. Akkurat som det fantes en tid før oljealderen, skimter vi konturene av en tid etter oljealderen. Alt har sin tid og ingenting varer evig. Av hensyn til klimaet og miljøet må fossil energi før eller senere erstattes av fornybar.
Det sies om at olje- og gassektoren i Norge omfatter 300 000 arbeidsplasser. Spørsmålet er hvordan disse skal erstattes når oljealderen tar slutt. Da er det viktig å huske at mange av oljearbeiderne har kommet fra andre sektorer. Hvor mange sjåfører ble for eksempel oljearbeidere? Og hva er i veien for at oljearbeidere kan bli sjåfører igjen? Var det ikke slik at da den norske sjømannsstanden i sin tid ble avviklet, endte mange sjøfolk nettopp opp som sjåfører?
Motkonjunktur
Bussbransjen kan bekrefte at når det er høykonjunktur i Norge, søker arbeidstakerne seg over til de «hotte» sektorene og det blir vanskelig å rekruttere sjåfører. Et eksempel: I 2007 vant Unibuss store anbud, og ledelsen grublet på hvordan de skulle rekruttere nok bussførere, for det viste seg at både det norske markedet og nabolandene var støvsuget for kvalifiserte sjåfører.
Rekruttene måtte de til Slovakia og Øst-Tyskland for å finne. Unibuss tilbød norskopplæring, og året etter var mange av sjåførene i selskapet slovakere eller østtyskere. De nye hadde de samme lønns- og arbeidsbetingelser som de etnisk norske og gjorde en god jobb. Likevel:
Villet utvikling
«Det er ingen tvil om at dette går ut over statusen til yrket. Men dette er et fenomen vi ikke får gjort noe med, det er jo en lang tradisjon over hele verden med en «internasjonal» bussførerstand», uttalte «rekrutteringsgeneral» Per Christian Bing til internbladet Primus Motor i 2007, samtidig som han understreket at bedriften hadde mange flotte ansatte fra hele verden, folk man ville valgt uansett, og at Unibuss stilte høye kvalitetskrav til medarbeiderne.
Jo, Unibuss må som bussoperatør tilpasse seg eksisterende trender. I dag ansetter Unibuss – av økonomiske årsaker - systematisk sjåfører på 80-prosentkontrakter. Slik fortsetter attraktiviteten til yrket å undergraves. Likevel er ikke utviklingen i bussbransjen noen naturlov. Den er villet, som resultat av politiske prioriteringer, ikke minst som følge av anbud og konkurranse der lavest mulig pris er den viktigste suksessfaktoren.
Grønne kapteiner
De store klimastreikene blant ungdom og skoleelever viser at dagens unge ikke godtar miljø- og klimaødeleggelser. En viktig del av medisinen, særlig i byene, er gode kollektivløsninger. Mye oppmerksomhet er rettet mot teknologi og ny organisering. Men selvkjørende busser i noen vesentlig målestokk er langt inne i framtida, og elektriske biler tar like mye plass og legger beslag på like mye råvarer som en hvilken som helst annen bil.
Konklusjonen kan derfor sammenliknes med den Volvo trakk i India: Det er ikke tilstrekkelig med tekniske løsninger, sjåføryrket må oppgraderes tilsvarende, noe som innebærer strategisk satsing av en ganske annen type enn «billigst mulig».
Nettopp her vil Yrkestrafikk lansere betegnelsen «Grønne kapteiner»: En ny type bussjåfører (og selvfølgelig andre ansatte i bransjen) med oppgraderte lønns- og arbeidsbetingelser, kurset og motivert for å fronte det grønne skiftet! Vi kan jo for eksempel begynne statushevingen ved neste års lønnsoppgjør?
