Tekst: Arne Danielsen/Yrkestrafikk Illustrasjon: Ivar Smith-Nilsen
Sent en lørdagskveld på fylkesvei 170 i Fet kommune på Romerike kom en pickup over i motsatt kjørefelt og frontkolliderte voldsomt med rutebussen som kom fra Fetsund i retning Aurskog-Høland. Bildeler lå strødd over et større område og deler av pickupen sto inni bussen. 32 passasjerer ble fraktet til sykehus. Begge sjåførene omkom.
- Ulykken førte til at mange arbeidskamerater stilte spørsmål rundt sikkerheten på arbeidsplassene våre. Mange var redde og droppet å spenne seg fast med sikkerhetsbelte for lettere å kunne slenge seg ut av sjåførbingen dersom det kom kjøretøy imot. Når de møtte en trailer som kjørte nær den gule streken, lente de seg lengst mulig mot høyre, og jeg forstår hvorfor, forteller Marianne som den gang var verneombud hos Nettbuss i Lommedalen.
Rullende glasshus
Etter å ha hørt på sjåførenes bekymringer, var tiden moden for å ta noen grep. Hun tok kontakt med verkstedet og teknisk leder hos den gang Nettbuss, nå Vy Buss, for å undersøke hva som fantes av beskyttelse for bussførerne. Produsentene av busser ble kontaktet og kun en svarte. Svarene var dyster lesning.
- Alt ser strålende ut på overflaten, med store flotte vinduer og stilig tidsmessig interiør, og passasjerene trenger knapt å løfte føttene for å komme om bord. Men alt som heter kollisjonsvern og sikkerhet for oss sjåfører er borte. Busselskapene følger Norske lover og retningslinjer i forhold til sikkerhet, men kravene har ikke hengt med i utviklingen. Vi er kun beskyttet av store vinduer og glassfiber. Slik var det ikke før, påpeker hun.
- I gamle dager måtte kundene gå opp to-tre trinn, til gjengjeld var bussene konstruert med frontmotor og tjukke H-bjelker, små vinduer og bred støtfanger av solid jern. Vi satt høyt over bakken, hadde full kontroll og var trygge der vi satt og kjørte. Nå er motoren og jernbjelkene flyttet bak i bussene, og vi sitter ofte lavere enn i en privatbil i deformasjonssonen halvannen meter foran akslingen.
Skrev under – og døde
Marianne Nattestad satte i gang en underskriftskampanje blant arbeidskameratene, med et krav om at sikkerheten for bussførere må være like god som på lastebiler.
- Oppslutningen var god. En tragisk understrekning av alvoret i saken var at vår kollega og verneombud i Sogndal, som selv skrev under, døde i en tunnelulykke før vi rakk å legge fram saken for samferdselskontoret.
Drivkraften til Marianne var oppslutningen fra kollegaer over hele Nettbuss-Norge.
Frustrasjon og sorg
Verneombud Marianne hadde ingen intensjon om å gi opp, og fulgte opp med et brev for å forklare situasjonen for daværende samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen:
«Vi har ikke flere å miste på jobb, bare fordi alt som koster penger skal nedprioriteres, så lenge dagens sikkerhetskrav er for dårlig og oppdragsgivere ikke tenker på vår sikkerhet.»
Noe svar fikk hun imidlertid ikke, selv etter tre purringer.
Imens smalt det igjen. Fredag 17. november 2017 frontkolliderte to busser ved Nafstad, sørøst for Borgen i Ullensaker kommune. Til tross for at bussene kun hadde en hastighet på litt over 30 km i timen, omkom den ene bussjåføren, mens den andre ble stygt skadet. Marianne sendte da enda en purring til samferdselsministeren, denne gang med kopi til statsminister Erna Solberg:
«Jeg føler sinne, frustrasjon og sorg. Det vi krever er at vi skal være trygge på jobb uansett vær og føre, og at vi har støtte fra samferdselsministeren på at bussjåførene også har krav på en skikkelig kollisjonssikkerhet rundt sin arbeidsplass. (…) Dessverre ser det ikke ut til at samferdselsministeren ser dette som noe viktig å bruke tid på, eller tar jeg feil?»
Elsker å kjøre
Egentlig elsker hun å kjøre, synes alt med hjul og ratt er morsomt. Marianne er oppvokst i Asker og har en storesøster som er et godt forbilde. Foreldrene drev begge med drosje og busser, og hun var med å skifte dekk som tiåring. Tolv år gammel fikk hun lov til å rygge bilen inn i garasjen. Siden ble det moped og egen bil.
- Jeg liker tøffe gutteting, og har hatt mange biler. Er ikke veldig nøye på hva jeg kjører, har for tida en Opel Vectra, men må innrømme at jeg heller drømmer om en Hummer enn en elbil. Mest glad er jeg i gamle biler. Kjøpte en 2CV i Drammen i 1985, som jeg solgte noen år senere, men i fjor fikk jeg jammen kjøpt den tilbake. Den er rød og heter Rudolf. Jeg har en Harley i garasjen også, men foretrekker 2CVen.
Litt for ensomt
Jenta var selvfølgelig eslet til å bli yrkessjåfør. Hun tok tungbillappen som tjueåring og fikk jobb som sjåfør på en semitrailer som fraktet containere. (Fagbrev som yrkessjåfør tok hun i 1997.)
- Men livet i lastebilen ble litt for ensomt. Dette var før mobiltelefonens tid, så jeg var henvist til å rulle røyk og prate med meg sjøl. Etter ett år begynte jeg derfor å kjøre buss for HOB - Hamar og Omland Bilruter. Siden har jeg holdt på i mer enn tretti år og kjørt mange steder på Østlandet: Brumunddal, Asker, Slemmestad, Maura, Årnes, Kongsvinger og nå i Lommedalen. Jeg liker å oppdage nye steder og oppleve nye mennesker.
Familie og fritid
Hun har sine metoder for å koble ut. Når hun har overskudd så tegner og maler hun, er også å finne på bluesfestivalen på Notodden hver sommer. Mann, barn og bikkja, hytte i Värmland og bonusbarnebarn er svært viktige i Mariannes liv.
Ukependling mellom Bærum og Skotterud har gitt mange mil i bil og god tid til å tenke på våre sjåførers sikkerhet.
- Jeg setter utrolig stor pris på å treffe mange hyggelige mennesker. Gode kollegaer og hyggelige passasjerer gjør dagen trivelig, selv om vi sitter i «glass og ramme». Derimot har jeg ingen toleranse med forhåndsdømming og mobbing, understreker Marianne Nattestad. - Du vet, jeg er glad i mennesker helt til de slutter å oppføre seg som det…
YTFs sikkerhetsgruppe
Blant de som verdsatte innsatsen hennes var ledende YTFere, noe som førte til at hun valgte å melde seg inn og bli tillitsvalgt i YTF.
- Forbundsleder Jim Klungnes ringte meg og spurte om jeg ville være med i en nystartet sikkerhetsgruppe. Det satte jeg pris på, det var skikkelig stort, for jeg er mer enn gjennomsnittlig opptatt av sikkerhet, både for sjåfører og passasjerer. Arbeidet er i startfasen, gruppa har kun hatt ett møte før sommeren, men nå er vi i gang. Målet er at alle sjåfører skal komme trygt hjem, presiserer hun alvorlig.
- Jeg har innmari stor tro på at vi i YTF kan sitte i førersetet i denne saken. Sikring av rullestoler i buss må forenkles! Barn, barnevogner, sykler og ski og mye annet, må vi også sette fokus på.
Selv om arbeidet med førersikkerheten – særlig på by og forstadsbusser klasse 1 og 2 – er seig materie, ikke minst fordi det internasjonale lovverket ikke inneholder noe som helst av betydning, er det likevel grunn for en forsiktig optimisme:
«Stor forståelse»
Marianne Nattestad fikk omsider svar fra Det kongelige samferdselsdepartement, som beklaget at henvendelsene hennes ikke var fulgt opp tidligere – «noe saken fortjener». Departementet uttrykte «stor forståelse for de bekymringer som fremmes for bussjåførenes sikkerhet ved frontkollisjoner» og viste til arbeid i internasjonale fora.
- Endelig ble vi tatt alvorlig. Møtet i departementet sammen med de hovedtillitsvalgte i Vy Buss ga omsider litt resultat, selv om det foreløpig kun er Tyskland og Norge som tar saken på fullt alvor i Geneve.
Glass og ramme
I sommer forelå også Statens Havarikommisjons rapport vedrørende frontkollisjonen ved Nafstad i november 2017: «Ulykkens skadeomfang er sterkt påvirket av bussenes svake kollisjonsbeskyttelse på førerplass. Dette har sammenheng med at gjeldende regelverk ikke ivaretar kollisjonssikkerheten for busser på tilsvarende måte som fore en personbil eller lastebil.»
- Hadde det vært biler, ville de ikke vært typegodkjente, det er innmari ille! Det verste er at det ikke bare er sjåførene som er utsatt, men også passasjerene, formaner Marianne Nattestad.
– Jeg tror jeg må skrive et nytt brev…
