Bussbedriftene har dårlig inntjening. Slik har det vært i flere år. Marginene ligger kanskje på et par prosent. Noen taper penger. De fleste selskaper i de fleste bransjer kan tape penger fra tid til annen. Men i bussbransjen har dette, i perioder, vært regelen mer enn unntaket. Det er en situasjon som toppledelsen i selskapene selv har et ansvar for at de har havnet i. Det er ledelsen som «bestemmer prisen» de skal ha betalt. Hvis de er for dyre, så vinner de ikke anbudet. Det er riktig. Men det bør likevel være å foretrekke fremfor å tape eiernes penger år etter år.
Bussjåføryrket fremstår lite attraktivt. Det er belastende, med høyt arbeidspress. Arbeidsdagen er preget av stillesittende arbeid, ubekvem arbeidstid og uregelmessig livsstil og spisevaner. De ansatte opplever arbeidsdagen som stadig mer krevende og stressende, noe som fører til helseplager. Høyt sykefravær er en følge av dette. Sykefraværet rapportert i fjor vår var 1,5 prosent høyere enn landsgjennomsnittet og lå stabilt på cirka 9 prosent i NHO-området. Dette koster antagelig nærmere 100 millioner enn 10 millioner.
Stress fører for mange til «høye skuldre», noe som igjen kan føre til flere skader og mindre miljøvennlig kjøring. Dieselforbruk er også en stor kostnad. Å redusere den med noen få prosent, som er realistisk, betyr mange millioner spart. Det samme gjelder generell slitasje på bussene. Aggressiv kjørestil medfører økt slitasje på bremser, drivlinje, motor og dekk.
Skader koster penger. Å reparere store kjøretøy er dyrt for bedriftene. Derfor burde det være et prioritert område å unngå skader. Det kan også oppstå personskader som det nærmest er umulig å sette en pris på. Dersom skadeomfanget skal reduseres, så er noe av det viktigste å gi sjåførene en realistisk kjøretid og en arbeidsdag der de ikke må kjøre med «høye skuldre» og konstant stress. For ikke å snakke om at de innimellom kan ha (et stort) behov for å komme på toalettet, uten at muligheten er der. Dette er ikke god sikkerhetstenkning!
De ansatte og fagforeningene opplever stadig mindre medbestemmelse og innflytelse over egen arbeidssituasjon. Dette har blitt en utfordring både for oss som allerede er bussjåfører og for rekrutteringen av nye sjåfører. Bedriftene lager i stadig større grad skift- og turnusplaner der synspunktene til de ansattes representanter i liten grad tas hensyn til. Det fører til arbeidsplaner som oppleves som strammere og som i liten grad tar hensyn til at også bussjåfører må kunne planlegge fritiden. Vi ønsker forutsigbarhet. Mange sjåfører gir uttrykk for at de har en arbeidsdag og fridagsturnus som de ikke trives med, noe som er uforståelig, for hvis det finnes en bransje der det er mulig å lage arbeidsplaner man trives med, så er det bussbransjen! Når bedriftene ikke klarer å få til ordninger som folk trives med, skyldes det dårlig ledelse.
Oppsummert: Bussbedriftene har lav inntjening, høyt sykefravær, er lite attraktive som yrkesvalg for unge norske jenter og gutter, de ansatte opplever mindre medbestemmelse og en negativ utvikling med en stadig mer presset arbeidsdag og et økende misforhold mellom lønnen de får og ansvaret og kravene de møter i jobben.
Da det må være lov å stille spørsmålet om hva eierne av disse bedriftene mener om tingenes tilstand? Synes de at ledelsen er optimal? For undertegnede blir det underlig, når man i tillegg leser om lønnsveksten til direktørene i disse bussbedriftene. Mens bussjåførene ble avspist med om lag 2500 i årlig lønnstillegg, fikk mange av direktørene hundretusener, noen en lønnsøkning tilsvarende en bussjåførs årslønn. Er dette klok pengebruk? Utviklingen må jo være ønsket, siden eierne belønner direktørene sine så rikelig.
Hadde enda selskapene tjent penger til eierne, så kunne man med en slags skrudd logikk forstå at det ble «skviset» litt på andre områder. Da ville jo «skvisingen» hatt en hensikt. Men slik er det ikke. Selskapene ser dessverre ut til å styre mot dårligere tider både for ansatte og eiere. Dette er eiernes ansvar. Derfor er min oppfordring til eierne: Unngå krisen! Bruk mer penger på sjåførene. Gi dem en arbeidsdag å leve med og en lønn å leve av! Det lønner seg på sikt.