Veiviseren

Yrkestrafikk møtte Tonje Langeland på YTFs kvinnesamling i Oslo. De andre damene anbefalte henne som et klartenkt og taleført intervjuobjekt. Vi avtalte å møtes på Oslo Bussterminal noen dager senere, dit hun kom som sjåfør på ekspressbussen fra Kristiansand, en gedigen dobbeltdekker.

Vanskelig start

Førsteinntrykket av var at hun måtte være selvskreven til yrket. Rolig og praktisk, uten å la seg stresse av en forsinkelse. I virkeligheten startet likevel ikke yrkeslivet en særlig god måte for den unge kvinnen fra Kristiansand.

- Opprinnelig tok jeg motormannsutdannelse for å jobbe i maskinen på en båt. Jeg forsøkte meg som lærling på et skip. Men så avsluttet faren min livet sitt på en brutal måte, og med alle tankene som da meldte seg, ble det for tøft å være ute på sjøen, så jeg sa fra meg lærlingeplassen. En god stund var jeg borte fra arbeidslivet, forteller Tonje.

Åpen for signaler

- Siden forsøkte jeg meg som industrimekaniker, men den økonomiske krisa med permitteringer satte en stopper for det. Hva skulle jeg bli? Jeg vurderte å utdanne meg til toller, men en dag jeg satt på en kafé i Kristiansand med noen venninner, så vi på alle bussene som kjørte forbi. Da var det en av sjåførene som smilte til meg, et sånt skikkelig varmt bestefarsmil, og jeg sa til venninnene: «Jeg skal bli bussjåfør!» «Hvor fikk du det fra?» undret de andre. «Jeg bestemte det akkurat nå!»

Så spurte hun NAV om hjelp, og de spurte om hun visste hva hun gikk til?

- «Ingen aning», svarte jeg. Men det var som om jeg oppdaget yrket takket være det smilet. Bussene hadde jo alltid vært der ute i gatebildet, men jeg hadde aldri før tenkt på hvordan det var å kjøre dem. Nå var det som om en ny verden åpnet seg for meg. Heldigvis er jeg åpen for slike signaler.

Turbil i nord

Tonje Langeland er fra Voiebyen, i Vågsbygd sydvest i Kristiansand kommune. Hun er altså fullblods sørlending, og som sørlendinger flest framstår hun som en positiv type. Så definerer hun seg også som et typisk ja-menneske som engasjerer seg i det meste, og gjerne vil finne tid til alt hun har lyst til å få til. På sine 32 år har hun alt rukket å få tre døtre pluss en bonussønn.

- Da jeg fikk lappen i klasse D var jeg stolt, og delte begivenheten på ei Facebook-gruppe. Så var det en som skrev: «Hvis du vil ha jobb som bussjåfør i Nord-Norge i sommer, kan jeg skaffe deg det.» Jeg hadde aldri vært nordover før, og tenkte først «aldri i livet», men spurte vedkommende om han virkelig mente det, noe han bekreftet. «Men jeg har ikke tatt YSK ennå», forklarte jeg, men la til at jeg, uten å være kjepphøy, nok trodde at jeg ville klare prøven. «Ta kontakt når du har bestått», lød svaret. Jeg gjorde som han sa, og han ble ikke overrasket da jeg ringte. Tre dager senere reiste jeg til Honningsvåg for å kjøre buss. Dermed ble det å kjøre cruisepassasjerer til Nordkapp og Hammerfest. Siden har jeg vært i nord både sommer og vinter, kjørt overalt, til Lakselv, Kautokeino, Alta, Senja og Lofoten.

Ønske om mestring

- En av arbeidskameratene jobbet også som sjåfør i Kristiansand, og hjalp meg å få jobb som turbilsjåfør i hjembyen. Dermed ble det turisttrafikk til Trollstigen og Geiranger, og reise til Tyskland og Polen med Aktive Fredsreiser. Hva som driver meg, er ønsket om mestring. Jeg har alltid sagt som Pippi Langstrømpe: «Dette har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg helt sikkert.»

Ikke sånn at hun bare kaster seg uti det ukjente, hun er tvert om den grundige typen som liker å undersøke ting grundig og forberede seg. Noe hun også gjorde da hun skulle velge fagforening.

- Begge forbund, både YTF og Fellesforbundet er representert på arbeidsplassen i en god blanding. Jeg pratet med mange arbeidskamerater, og falt til slutt ned på at YTF var et flott forbund. Det var kanskje litt tilfeldig, men hadde noe med tilhørighet å gjøre. Nå sitter jeg i styret i YTFs avdeling 9 Vest-Agder.

Koronaen gjorde slutt på turkjøringen, det var ikke engang buss for tog. Da måtte hun gå over til rutekjøring i Kristiansand. For det meste ble det skole- og barnehagekjøring pluss noen lokale linjer.

- I fjor sommer spurte min tillitsvalgte, Rune, om jeg ville kjøre ekspress, og siden har jeg drevet med det.

Stolt fagarbeider

- I mai hadde jeg kjørt buss i fem år, og da var jeg klar for å ta fagbrev, noe som hadde vært et mål hele veien. Jeg gikk opp i Kristiansand og jobbet sinnssykt for å få det til, satte av mye tid, var i en periode nesten fraværende hjemme. Noen sa: «Du står vel uansett.» Men jeg satte meg høye mål og hadde derfor i bakhodet at fallhøyden var stor. Derfor var det viktig å gjøre sitt beste. Etter arbeidstid gikk jeg gjennom bussen, terpa på hver detalj, spurte meg selv hvorfor hver knapp fungerte akkurat sånn. Jeg øvde på å legge på kjetting om og om igjen. Jo oftere, jo bedre, tenkte jeg. Å ta fagbrev var den største prøven i livet, noe jeg virkelig ville og hadde lyst til, understreker hun.

- På den store prøvedagen var jeg utrolig nervøs, hadde høy puls og gjorde småfeil som jeg ikke pleide å gjøre i det daglige. Heldigvis hadde jeg kjekke sensorer som jeg hadde truffet før, så de var ikke særlig skumle. Vi hadde en forberedende samtale som fikk meg til å slappe av. Resultatet ble bra både i teori og praksis. Den ene sensoren sa: «Du har bestått, men kollegaen min har noe å tilføye.» Så sa den andre: «Meget bestått!» Teorien ga 5+. Stoltheten over å ha klart det var ubeskrivelig. Jeg satt i bilen i hvert fall en time før jeg klarte å kjøre hjem: «Jeg greide det!»

Heve yrkets status

- Å bli faglært var stor stas. Som ung dame møter du jo mange morsomme situasjoner. Noen tror jo at jeg er hjelpemann. «Du kan ikke ha kjørt lenge?» Da er det herlig å fortelle at jeg er faglært. Og da jeg terpa på alle detaljene, ble jeg også tryggere på alt som jeg kunne. Det ga enorm mestringsfølelse og en yrkesstolthet som jeg unte alle andre å oppleve. Derfor meldte jeg meg som Veiviser. Etter at YTF sendte ut et nyhetsbrev om ordningen, som skal hjelpe andre til å ta fagbrev, tenkte jeg at «dette må jeg også være med på». Jeg hadde jo min egen ferske erfaring å komme med, og er heller ikke redd for å snakke med folk, nikker hun.

- Som Veiviser skal du jo ikke være lærer eller ta prøven for noen, men rettlede, minne folk om datoer og sånn, små knep som viktigheten av å spise ei skive før man går opp til fagprøven. Og det er ikke farlig om man ikke klarer det første gangen, da kan man jo bare prøve igjen. Forleden ble jeg forresten spurt om jeg kunne være interessert i å bli sensor? De mangler visstnok sensorer. Ja, tenker jeg, hvorfor ikke? Det kan jeg tenke meg å gjøre. Selv blir jeg aldri utlært, lærer stadig noe av nye mennesker. Alt handler til syvende og sist om å heve yrkets status, å tenke positivt om bussføreryrket. Det er jo også grunnen til at jeg sitter her, avslutter Tonje Langeland før hun på nytt setter seg bak rattet på dobbeltdekkeren på Oslo bussterminal med kurs sydover mot hjembyen Kristiansand.