Prinsesså

Det skjedde i de dager at lastebilfabrikantene lagde kalendre med fotografier der lettkledde unge piker poserte foran doninger skinnende av krom. Sjåførene var alle menn, det var ingen av kalenderpikene. De var såkalte «pinups», for de av leserne som er gamle nok til å huske uttrykket.

Lillian Hersvik har også vært kalenderpike, for Volvo Trucks. Men med to viktige forskjeller fra tidligere tiders tradisjoner: Hun er selv lastebilsjåfør, og slett ingen pinup. Heller ikke var hun lettkledd, men hadde på seg en hettegenser med følgende tekst på ryggen: «Jeg hater å være sexy, men jeg er en lastebilsjåfør og kan ikke noe for det.»

Prinsesser og prinsesser

Flere prinsesser finnes bak rattet, som hu i «Lange flate ballær 3»: «Du ligner på hu prinsessa.» «Hu kjører vel faen ikke semitrailer hu vel.» Sannheten er imidlertid at også Märtha Louise faktisk har lappen på tungbil, og dette må regnes som en av hennes bedre roller. De prinsessene vi feirer i dag, er likevel mer typ Lillian Hersvik!

Vi treffer Lillian som deltaker på YTFs årlige logistikkårsmøte for godssjåfører og terminalarbeidere, som var bedre besøkt enn noen gang, med hele tretti deltakere. Noe alle gledet seg over var at hele fire kvinner hadde tatt veien til årsmøtet. Her var det bare å sette kryss i taket!

I disse tider, der Europa skriker etter yrkessjåfører, det mangler visstnok en halv million, og mange av de som fortsatt finnes er godt voksne menn, er det befriende å se at det fortsatt foregår en viss rekruttering. Blant unge. Og blant kvinner.

Fars viktige rolle

Lillian er ei vanlig norsk småbyjente fra Egersund, kalt «okka by». Okka er gammelnorsk for «vår», ordet lever fortsatt i beste velgående på Island: «okkar heimur». Egersund kalles i alle fall for en sørlandsby på Vestlandet, med trehus blant holmer og skjær, og ble en gang kåret til Norges vakreste småby.

- Jeg sleit lenge med å finne ut hva jeg hadde lyst til å bli. Alle jentene i byen begynte på helsefag, så det gjorde også jeg. Dermed ble det eldreomsorg og arbeid i barnehage, men det jeg egentlig drømte om var å bli maskinfører. Det så nemlig så utrolig gøy ut å kjøre gravemaskin, ler Lillian.

Så motivert var hun at hun flyttet hjemmefra til Os utenfor Bergen for å utdanne seg som yrkessjåfør. Her traff hun flere jenter i samme ærend.

- Det var en kjekk utdannelse og ei kjekk tid. Valget var nok litt tilfeldig, men jeg fikk støtte fra familien. Far hadde selv kjørt lastebil og det var han som inspirerte meg. Som lita jente var det kjekt å være med ham på jobb. Også lillebroren min har blitt påvirket, han har valgt å bli storbilmekaniker.

Her skal det nevnes at det faktisk er påfallende mange kvinnelige sjåfører som oppgir det samme, at de ble inspirert av en sjåførpappa.

Forventes i overkant

Hun gikk aldri i læra, men begynte rett i jobb som yrkessjåfør.

- Jeg var 21 år, tok eksamen og kjørte opp til tungbil-lappen. Det var ganske enkelt. Fagbrevet tok jeg først seks år seinere, i april i år.

Å bli lastebilsjåfør var egentlig noe hun tidligere ikke hadde tenkt på, det virket altfor skummelt, især på vinterføre. Dessverre fikk hun også oppleve en frontkollisjon med dødelig utgang.

- Føreren av personbilen som traff meg mistet livet. Jeg har tenkt mye over om det var noe jeg kunne gjort annerledes, men har ikke kommet på noe, for det var han som kom over på min side av veien. Heldigvis var det heller ingen som skyldte på meg, men jeg fikk i stedet støtte av gode kollegaer. Noe jeg er glad for, for jeg synes det ofte forventes i overkant av en yrkessjåfør, at politi og vegvesen virker å ha nulltoleranse for feil.

Flott og krevende

Vi kjenner flere som har sluttet å kjøre etter å ha vært involvert i en dødsulykke, men Lillian lot seg ikke skremme.

- Å kjøre stor bil er et flott yrke. Jeg har kjørt en del langtransport, og selv om veiene ofte er dårlige finnes mange fine plasser. En periode kjørte jeg fast fra Trondheim til Stavanger, innimellom også nedover kysten i Møre og Romsdal. Der var det fint å kjøre, i hvert fall om sommeren. Å få se dette nydelige landet i en fantastisk bil med en kjempegod utsikt, er det aller beste med denne jobben.

Så legger hun ikke skjul på at arbeidet også kan være krevende, med utfordringer både med plasseringer, håndtering av lass, plasser og veier. Samtidig er det slike ting som gjør arbeidsdagene så allsidige og spennende. Vinterføret kan imidlertid være skummelt, med veivedlikehold under enhver kritikk og uerfarne kolleger fra land der det aldri har snødd.

Organisering avgjørende

Hun har forståelse for at yrket per i dag ikke nødvendigvis framstår som like attraktivt for alle.

- Arbeidet kan være tungt og gå på helsa løs. Dessuten må vi kjøre til alle tider på døgnet, noe som ikke er direkte familievennlig. Mange sjåfører er ikke nødvendigvis redd for sin egen sikkerhet, men føler stort ansvar for alle andre i trafikken. Toaksla trekkvogner dobler sjansen for frontkollisjon på vinterføre, men tillates likevel for å få «like konkurranseforhold» innen EU. Konkurransen på markedet internasjonalt er i det hele tatt krevende, der sosial dumping som kjent er utbredt.  

Godssjåføryrket har altså sine åpenbare utfordringer. Det finnes tre løsninger: Organisering, organisering og organisering. Likevel er de færreste sjåførene organisert, kun femten prosent. Åttifem prosent er ennå ikke med i noen fagforening. Blant bussførerne er forholdet omvendt, og arbeidsforholdene tilsvarende bedre. Også Lillian brukte tid på å forstå poenget.

- Lenge tenkte også jeg at fagorganisering blant godssjåfører var bare tull. Siden vi var så få hadde vi ingenting vi skulle ha sagt. Et kroneksempel var antall døgnhvileplasser, hvor dårlig tilgang vi har til dusj og toalett. Hvorfor arbeidet ikke fagforeningene for å få flere døgnhvileplasser, tenkte jeg. Men da jeg for tre år siden fikk jobb i Ørland Transport, kom jeg i kontakt med YTF, ble med på en Danmarks-tur etter et årsmøte og fikk forståelsen for at årsaken til at vi ikke kommer noen vei nettopp er at fagforeningene er så små.

Ikke bare vill vest

Hvorfor er mange lastebilsjåfører så lunkne til fagforeningsmedlemskap? Flere forklaringer finnes. Noen påstår at det finnes altfor mange «cowboyer» i bransjen, det vil si folk som fortsatt forsøker fortsatt å leve opp til de amerikanske vill vest-idealene om de frie og uavhengige filmopprørerne av typen «Rubber Duck» og «The Bandit». 

Lillian er heller ikke upåvirket av denne kulturen, i hvert fall har hun tatovert et western-motiv nedover hele høyre arm. Hun må innrømme at hun også lytter til countrymusikk, men understreker at hun også dyrker andre sjangre.

Ingenting galt med vill vest, men de fleste har innsett at livet ikke kun består av vill vest. Lillian lar seg inspirere fra mange hold, siterer både Ole Brumm og Nelson Mandela. Selv om hun kommer fra det notoriske bibelbeltet og har tatovert et kors med kjede på venstre hånd, regner hun seg heller ikke som blodkristen, men er likevel opptatt av kropp og sinn gjennom trening, fjellturer og yoga. På langturer hører hun derimot helst på podcaster om kjente seriemordere.

Felles frihet

Hun har forresten enda en tatovering på kroppen, med teksten: «Be your own kind of beautiful». Den 28 år gamle lastebilsjåføren Lillian Hersvik må i det hele sies å være rimelig allsidig. Og her er vi ved moralen i denne historien: Ja, lastebilsjåfører er herlige frie fugler. Men den viktigste forutsetningen for at de kan forbli frie, er fagorganisering.      

En svensk statsminister understreket en gang at målet ikke er å gjøre alle like, men å bygge dansegulvet som alle kan danse hver sin dans på. Da er det viktig å minne om at de som i stor grad har æren for lastebilsjåførenes frie liv i det ville vesten, er en av verdens største og tøffeste fagorganisasjoner: «The International Brotherhood of Teamsters». Smarte sjåfører er fagorganisert, noe Lillian Hersvik – prinsesså - har forstått, ære være henne for det!