En ganske vanlig fyr

Tekst: Arne Danielsen/Yrkestrafikk, Illustrasjon: Ivar Smith-Nilsen

Kåringen av «Årets tillitsvalgte» er en høytidelig affære som foregår under middagen på YTFs årlige representantskapsmøte. Utmerkelsen går til en tillitsvalgt som har gjort en ekstraordinær innsats for medlemmene i lokalforeningen, og vedkommende plukkes ut blant innsendte forslag fra hele forbundet. Prisen består av et diplom samt gavekort på ti tusen kroner overrakt av forbundsleder samt en representant for Gjensidige forsikring.

Dypt_sjokkert
Også i år tok Jim Klungnes ordet og leste opp begrunnelsen som til å begynne med er holdt i generelle vendinger for å holde spenningen ved like lengst mulig. Juryen har nemlig holdt kortene tett om hvem som er utpekt til å motta den spesielle hederen.

Ut fra kledelig norsk beskjedenhet mumler gjerne vinneren noen velvalgte ord om at utnevnelsen kom som en stor overraskelse og at det måtte da være andre som fortjente hederen langt bedre. Men da navnet Lars Kristiansen ble ropt opp i år var det åpenbart for alle at han virkelig var dypt sjokkert. Han, en fersking som kun hadde vært medlem i YTF i to år?

- Jeg er en type som ikke ønsker å lage så mye rabalder. Jeg opererer gjerne litt i det skjulte, uten å komme med bastante meninger og være tøff utad, har lagt merke til at de tøffe også pådrar seg mye motstand. Derfor forsøker jeg heller å være så nøytral som mulig og heller gjøre en forskjell i hverdagen. Styrken min er å se mulighetene og gripe dem, forklarer Lars.

Bare_velstand
Han vokste opp i Rælingen, en landlig kommune øst for Oslo med en høygaffel som kommunevåpen. Her trivdes han godt. Etter fullført videregående skole ble han ansatt i billettsalget hos NSB på Lillestrøm. Her arbeidet han i tolv år inntil tjenesten ble automatisert i 2007. Via en bekjent fikk han ny jobb som terminalarbeider hos Tollpost Globe, noe han var godt fornøyd med.

Det vanket en del kjeft i NSB, derfor var jeg litt lei av kundekontakt, følte jeg hadde fått min dose. Dessuten hadde jeg jobbet altfor mange helger. Jeg likte også å bruke kroppen mer og få fysisk trening, for det hadde vært mye stillesitting i billettsalget.

Alt var altså bare velstand. Lars kjørte truck, flyttet paller, tok seg av skadet gods og gjorde last klar for sjåførene. Tollpost var en god arbeidsplass. Her fikk de ansatte tilgang til svømmebasseng, det ble servert kake i teammøter, de fikk ukentlig fruktkurv og hadde subsidiert kantine.

To_begivenheter
Enn så lenge. To begivenheter gjorde at idyllen tok slutt. På totusentallet bygget det nordiske logistikkselskapet PostNord seg opp under eierskap av Posten i Sverige og Danmark. I 2014 kom alle aksjene i Tollpost Globe på PostNords hender og selskapet skiftet navn. De nye eierne viste seg å være langt hardere i klypa enn forgjengerne.

Sommeren 2015 innførte så regjeringen i Norge nye bestemmelser for midlertidige ansettelser, med målet å gjøre det enklere for arbeidsgivere å ansette folk midlertidig. PostNord nølte ikke med å benytte anledningen til å innføre «smarte» vikarordninger.

 Forholdet til de ansatte, som var organisert i Transportarbeiderforbundet, skjerpet seg, og på et tidspunkt var antall tvistesaker kommet opp i 70, blant annet for ulovlig vikarbruk og brudd på arbeidstidsbestemmelsene. Det hele toppet seg på nyåret 2017. Klubben hadde møte i en pause, og møtet fortsatte en liten stund inn i arbeidstida. Dette fikk ledelsen til å aksjonere gjennom NHO, og true med arbeidsrettssak for å få klubblederen og to andre tillitsvalgte avsatt for å ha «tilskyndet eller medvirket til ulovlig aksjon».

Klubbleder-ønskes
LO valgte å inngå et kompromiss med NHO. Saken ble grundig dekket i Fri Fagbevegelse, der blant annet lederen for Oslo Transportarbeiderforening hevdet at LO tvang den tillitsvalgte til å trekke seg. Og det er i kjølvannet av dette, på ettervinteren 2017, at Lars Kristiansens historie som fagforeningstillitsvalgt starter.

- Jeg er ikke noe karrieremenneske, har aldri hatt ambisjoner eller søkt stilling som teamleder eller arbeidende formann, bare ønsket å bli ferdig og dra hjem til familien når arbeidsdagen er over. Men nå måtte noe gjøres, vi sto der uten klubbleder og med et betent forhold til bedriftsledelsen. Min kollega Atle Nicolaysen og jeg sonderte litt og ble enige om å stille sammen og gjøre det beste ut av det. Vi var begge uerfarne, men så behov for å videreføre arbeidet i klubben. Så måtte jeg ta en runde med familien, for jeg har en gutt på sju og egentlig ikke tid. Jeg visste ikke hva jeg gikk til, men kona var med på laget så lenge vervet ikke gikk ut over privatlivet.

GikktilYTF
Dermed kom et nytt styre på plass med Lars som klubbleder og Atle som nestleder. Men medlemmene hadde ikke glemt følelsen av at den forrige klubblederen ble latt i stikken av LO.

- Det ble avholdt et sonderingsmøte med YTF. På etterfølgende medlemsmøte, var medlemmene klare på at vi ikke hadde fått valuta for det vi hadde betalt for i LO og at det var på tide å se på andre muligheter. I første omgang meldte 114 mann seg over til YTF, noe som i senere tid har økt til 165. Vi hadde hørt at det i YTF var langt kortere mellom medlemmene og juristene, noe vi senere har fått bekrefta. Det er bare å ringe, så svarer de umiddelbart, de er ekstremt flinke og fleksible, så vi er fornøyde med valget vi gjorde.

Faste_stillinger
Første oppgaven var å ta tak i den utstrakte bruken av vikarer.

- Vi mente at mange hadde rett på fast ansettelse, og var i tvistemøte med NHO, men kom ikke til enighet. Atmosfæren var sånn i bedriften at de aldri ville vise svakhet, aldri innrømme feil eller gi oss rett. Men i romjula 2017-2018 utlyste de 30 nye heltidsstillinger. De hadde selvfølgelig ikke gått med på noe, «bare» gjort akkurat som vi ville. Da var vi fornøyd.

Situasjonen var bedre fram til sommeren, men så tok det av med vikarbruk og problematiske skiftplaner igjen.

- Det var vikarer som hadde jobbet i ordinære skift i mer enn to år som ikke fikk tilbud om fast arbeid. Andre gikk fra å være i vikar i ordinære skift til å jobbe kun lørdager med tilbud om å jobbe kvelder og netter der bedriften hadde behov. Omfanget var så stort at det ikke var noen tvil om at bedriften hadde behov for flere faste ansatte. Vi tok da en ny runde sent i 2018, der vi la inn krav om at 27 stykker skulle ansettes fast i hundre prosent stilling i de skiftene de hadde gått i. Bedriften tilbød etter en stund vikarene 60 prosent-stillinger. Mange valgte dette alternativet for å sikre seg fast jobb, men seks holder på kravet om full stilling og avventer nå rettssak.

Drift-basert-på-deltid
- Vi er glade for at flere har kommet i fast stilling, men opplever det ikke som noen seier, fordi det gjør vondt å se hvordan de har det i hverdagen med skiftgang som vi mener er tariffstridig, samt at de antakelig ville tjent mer som vikarer. Bedriften prøver seg hele tiden med nye og fleksible løsninger, som ofte ikke er i overensstemmelse med lovverket. Nå har de gått over fra vikarbruk til deltids-skift og er stolte av praksisen, sier han oppgitt.

- Det ville ikke være vanskelig å innrømme de seks faste hele stillinger, men hvis de gir disse fast jobb vil alle deltidsansatte ha fortrinnsrett og deltidsdrømmen vil trolig bli knust for bedriften.

Opptatt av rettferdighet
Selv kunne Lars godt tenkt seg noe annet enn å krangle. Han arbeider tre skift og har familie, og benytter fritiden sammen med familien.

- Hadde alt vært fryd og gammen ville jeg ikke tatt tillitsverv. Men når du ser at prolaps har blitt den vanligste diagnosen blant arbeidskameratene og at alle lette arbeidsoppgaver er besatt av folk som trenger medisinsk tilrettelegging, slik at det bare er tungt arbeid igjen, da må noe gjøres. Bedriften løser problemet på sin måte, ved å forsøke å skvise ut folk som har jobbet lenge i bedriften og erstatte dem med fremmedspråklige som har enda mer å tape på å gjøre motstand.

Han sukker.

- Jeg er opptatt av rettferdighet og føler derfor at jeg må gjøre noe, understreker Lars Kristiansen.

Nettopp derfor ble han i år «Årets tillitsvalgte».