To skritt fram og ett tilbake

Å gjøre bussparken utslippsfri har vært en viktig del av Oslos mål for klima og miljø. Opprinnelig ble det bestemt at utfasingen av dieselbusser skulle skje innen 2028. Men i løpet av fjoråret ble det klart at full elektrifisering kunne gjennomføres fem år før planen. Så ble også gjort.

Hovedstaden kan også smykke seg med flotte resultater innen kollektivtrafikken. Oppsiktsvekkende er for eksempel passasjerveksten, som har holdt biltrafikken nede på 2007-nivå på tross av at befolkningen har økt med flere hundre tusen. Passasjertallet i Oslo har også tatt seg opp igjen på forbilledlig vis etter nedstengningene under koronapandemien.

Ruter-direktør Bernt Reitan Jenssen fortalte stolt at dette skiftet fant sted flere år før neste store by i verden, «kanskje med unntak av noen byer i Kina som vi ikke har hørt om». «Verdens mest effektive og kundeattraktive kollektivsystem», var den alltid like framoverlente Ruter-direktørens karakteristikk, og han opplyste i høst om at internasjonale delegasjoner nærmet valfartet til Oslo for å lære av byens oppsiktsvekkende resultater.

Værgudenes sammensvergelse

Antakelig kunne dette dristige teknologiske spranget gått riktig bra, gitt at Oslo hadde fått en «normal vinter». Dessverre ble den som kjent lite normal. Ekstrem kulde, massivt snøfokk og voldsomme temperatursvingninger har tvunget fram omfattende innstillinger av bussavganger. Langt fra alle disse problemene har hatt med bussparken å gjøre. Mange av problemene knyttet til elbussparken handler om lading. 

Siden har kritikken haglet, og i god tabloid ånd er alt og alle dømt nord og ned. Noen legger skylda på anbudsregimet, på (for) billige løsninger og pulverisering av ansvar.

Den viktigste lærdommen at man antageligvis har gått for fort fram. Å være først i verden er ikke nødvendigvis av det gode, tatt i betraktning at alle andre kanskje har hatt sine grunner for å holde igjen.

Dette er en kortversjon av en lengre artikkel fra nyeste utgave av Yrkestrafikk.