Prispress fremmer arbeidslivskrim

Prispress fremmer arbeidslivskrim

Arbeidslivskriminaliteten koster 28 milliarder i året, ifølge en NHO-rapport laget av Samfunnsøkonomisk analyse. Kontroll, lover og regler er gjerne virkemidlene som blir etterspurt for å gjøre noe med problemet. Men kanskje er det så enkelt som at vi kan stoppe mye av denne kriminaliteten ved å slutte å velge det aller billigste anbudet?

Det er selvsagt komplisert å komme dette problemet til livs og løsningene er sammensatte. Men når de aller fleste bestillere av varer og tjenester, først og fremst etterspør pris, er det kanskje ikke så underlig at arbeiderne blir underbetalt og utnyttet.

Hver eneste dag er det underbetalte og til dels grovt utnyttede utenlandske arbeidere som vasker kontorene våre, bygger boligene våre og kjører varene vi har bestilt. I noen tilfeller er det folk som betales dårligere enn minstelønningene tilsier og som jobber lenger enn norske arbeidstidsbestemmelser tilsier.  De verste eksemplene handler om kriminelle nettverk og ren svindel.

Selv om det er blitt avslørt at et malerfirma som pusset opp Skattedirektoratet, var knyttet til et kriminelt nettverk og at underbetalte litauere fraktet sikkerhetsgjerdene i forbindelse med åpningen av Stortinget, så blir de færreste avslørt. Dessverre er det lav risiko for å bli tatt hvis man driver utnyttelse av arbeidstakere i Norge.

Det er ofte de verste eksemplene som står på agendaen når vi snakker om arbeidslivskriminalitet, men kanskje burde man begynne i andre enden av problemet. De store hel- og halvoffentlige innkjøperne som fylkeskommunene, sykehusene, Statnett, Statens Vegvesen og Posten/Bring bør gå foran. Hvis de i større grad vektla andre kriterier enn pris i sine anbud, vil man i alle fall kunne anta at de ansatte får skikkelig betalt. Høy pris er selvsagt ikke i seg selv en garanti for at de ansatte får det de skal. Derfor bør det blant annet stilles krav om landsomfattende tariffavtaler, lærlingeordninger og tak på antall underleverandører.

Når man får inn anbud på utførelse av tjenester der prisen er så lav at man nesten ikke kan forstå hvordan man har råd til å lønne arbeiderne, så burde alarmklokkene ringe. I alle store offentlige og private bedrifter utarbeider man risikoanalyser for virksomheten. Ser man lave priser i anbud, bør man automatisk tenke rødt i risikoanalysen.

Innen transportbransjen ser vi at utenlandske sjåfører som kjører i Norge, ofte tjener langt dårligere enn allmenngjort minstelønn. Det er eksempler på lønninger ned mot 500 euro i måneden, sjåfører som er borte seks-syv måneder fra hjemlandet og sjåfører som ikke har råd til mat i Norge. Allmenngjort minstelønn for lastebilsjåfører er 167,65 kroner per time. For en vanlig fulltids stilling er det 27 327 kroner per måned, eller ca 2 900 euro. I tillegg skal de ha diett per døgn når de overnatter borte fra hjemmet.

Yrkestrafikkforbundet (YTF) gjennomførte i fjor sommer en grenseundersøkelse, der 400 lastebilsjåfører svarte på spørsmål om lønns- og arbeidsforhold. Tar man ut de skandinaviske sjåførene, så tjente 9,8 prosent av sjåførene 600 euro eller mindre i måneden. Hele 43 prosent tjente 1600 euro eller mindre. Kun 20 prosent av de ikke-skandinaviske sjåførene oppga at de fikk allmengjort lønn når de kjører i Norge.

I en tilsvarende undersøkelse blant turbussjåfører så vi samme tendens. Her svarte over en tredjedel av de utenlandske sjåførene at de tjener 1000 euro eller mindre per måned når de kjører i Norge. Nesten halvparten jobber 12 timer eller mer per dag, men får ikke overtidsbetalt. Noen tjener så lite som 20 kroner per time, når man regner ut den reelle timelønnen. Bare én av åtte har en månedslønn som oppfyller minimumskravet i Norge. Regulert for antall arbeidstimer er det kun to sjåfører i hele undersøkelsen som oppfyller minimum timelønn.

Når transport eller andre tjenester er for billig til å være sann – er den som regel det. Derfor er det trist at pris ofte er det avgjørende både for private og offentlige bestillere.

Trond Jensrud,
generalsekretær i Yrkestrafikkforbundet