«Ufrivillig strukturell individualisme»

Mange plattformselskaper regner seg heller ikke som arbeidsgivere, og tvinger for eksempel takeaway-kurerer til å jobbe som selvstendige næringsdrivende. Å inkludere disse i den nordiske modellen, der tariffavtaler spiller en nøkkelrolle for å regulere arbeidsforholdene, viser seg imidlertid å være en utfordring.

Nordisk rapport

Den nordiske transportportarbeiderføderasjonen NTF har i år gjennomført en studie for å undersøke de gjeldende juridiske rammebetingelsene og hvilke utfordringer denne typen arbeidsorganisering medfører i de nordiske landene. NTF ønsket også å samle informasjon og lære mer om de ulike strategiene medlemsorganisasjonene har benyttet i slike saker. Nå har de lansert en fyldig rapport.

NTF er en sammenslutning av 41 faglige organisasjoner i Finland, Norge, Sverige, Island og Danmark inkludert Færøyene. Totalt representerer NTF 340 000 medlemmer i transportbransjen, deriblant YTF.

Færrest i Norge

Plattformøkonomien er i stor framgang innen EU, der 28 millioner personer i dag finnes innen denne kategorien. Prognoser spår at tallet vil være økt til 43 millioner i 2025. Samtidig viser statistikken at Norge har det laveste antallet slike «selvstendige» innen EU/EØS-området, og at denne typen organisering er langt mer utbredt lenger sør i Europa.

Hovedgrunnen er antakelig graden av fagorganisering. En sterk fagbevegelse er den beste garantien for et ryddig arbeidsliv. Allmengjøring av tariffavtaler er i så måte et mektig redskap. Den fem uker lange streiken i Foodora i 2019 var viktig og førte til at sykkel- og mopedbudene fikk på plass tariffavtale med Fellesforbundet. Dette betyr likevel ikke at utfordringene i Norge er løst. Konkurrenten, finskeide Wolt, utfører for eksempel de samme tjenesten som Foodora, men motsetter seg tariffavtale fordi de «vil være fleksible».

Midt imellom

Den nordiske arbeidslivsmodellen er binær, det vil si at den baserer seg på to parter - arbeidsgivere og arbeidstakere – som inngår avtaler seg imellom. Plattformøkonomien utfordrer denne modellen ved å skape en gråsone i midten, der det verken finnes reelle arbeidsgivere eller arbeidstakere, men en slags mellomting som insisterer på at de ansatte er en type selvstendige næringsdrivende. Den svenske sosiologen Anders Kjellberg har karakterisert dette fenomenet som «ufrivillig strukturell individualisme».

Hva slags arbeid som utføres og i hvor stort volum, varierer. Selv om plattformarbeid lanseres som noe ganske nytt, utføres ofte tradisjonelle oppdrag som varelevering, vasketjenester og taxikjøring, tjenester som «alltid» har vært der. I slike tilfeller er det ofte mulig å hevde at «bedriften» er ukorrekt klassifisert og må behandles som en tradisjonell arbeidsgiver med alt dette medfører av lovmessige forpliktelser overfor de ansatte.

Nåtidens dagarbeidere

Samtidig kan arbeidsmengden variere kraftig for «ansatte» som ofte består av ungdom, studenter eller folk som ikke får annet arbeid. Problemene er flere. Medarbeiderne har ingen innflytelse verken på lønn eller arbeidsforhold, de får bare betalt for oppdragene de utfører – ikke for dødtid mellom disse, de får heller ikke godtgjort for kansellerte oppdrag, har ikke krav på sykepenger etc.

På mange måter kan praksisen sammenliknes med tidligere tiders dagarbeidere. Vi som er oppvokst i Oslo, husker at dagarbeiderne flokket seg rundt «Dagsen» i det gamle gassverkbygget på hjørnet av Storgata og Hausmanns gate. De første møtte lenge før kontoret åpnet for å sikre seg et oppdrag for dagen, for det var som regel først til mølla.

Hippe betegnelser

Plattformorganiseringen kan i stor grad karakteriseres som «gammel vin på nye flasker». Her benyttes gjerne fine honnørord som «flexi», «gig», «order», eller «freedom», mens betegnelser som «ansatt» eller «arbeid» skys som pesten. Ofte er det mest kreative utover ordbruken selve organiseringen – som ofte skreddersys for å unngå avtaler eller forpliktelser, også skattemessige. Et eksempel er oppsplitting i mindre selskaper, underleverandører eller gjennom bemanningsbyråer, slik vi blant annet har opplevd i flybransjen.

Innen denne gråsonen har dessuten en ny type bedrifter etablert seg, bedrifter som henvender seg til alle såkalte «frilansere», «selvstendige» eller «egenansatte» - kjært barn har mange navn, og tilbyr ulike administrative tjenester, slik at frilanserne kan konsentrere seg om selve jobben og la dette firmaet ta seg av alt det andre.

Politisk innsats

Ja, ofte tilbyr også disse selskapene et ansettelsesforhold som frilanseren kan smykke seg med. Problemet er at dette ansettelsesansvaret bare er gjeldende mens den ansatte har et definert oppdrag. Og hva med sykepenger? Det danske LO-forbundet Handel og Kontor har gjort sin egen vri på dette ved å opprette et slikt selskap i egenregi for å sikre medlemmene alle godene som de har rett på.

Danskene har også gått foran for å reise spørsmålet om plattformarbeid politisk, ved blant annet å bevisstgjøre publikum og kunder om forholdene. En nye taxilov i Danmark, gjorde for eksempel at Uber i 2017 valgte å trekke seg ut av landet, blant annet på grunn av et krav om taksameter i alle bilene. Også påvisning av skattesnyteri med påfølgende rettssaker kan være et viktig verktøy for å få has på useriøse aktører. Viktigst av alt er likevel: organisering, organisering, organisering!

Det er kanskje nødvendig å påpeke at plattformøkonomi ikke i seg selv nødvendigvis er negativt, men kan være et godt tilskudd til et tjenestetilbud til folk flest, men kun med anstendige lønns- og arbeidsforhold. Slik skal vi ha det i Norden. For dem som måtte tvile på viktigheten av dette, anbefales for eksempel filmen «Sorry We Missed You» fra 2019, om en budbilsjåfør og familiens beinharde kamp for tilværelsen i England.