Planen oppsto i styret til pensjonistforeningen: Vi må ut til avdelingene for å fortelle mulige medlemmer om hvorfor de bør bli med i pensjonistforeningen. Nestleder Harald S. Eilertsen foreslo at de kunne besøke hans hjemtrakter med ham selv som cicerone, og det ble dermed bestemt å besøke YTFs avdelinger 51 Lofoten, 22 Vesterålen og 24 Harstad i rekkefølge. Med på ferden ble pensjonistforeningens leder Karsten A. Larsen, Nord-Norges representant i YTFs forbundsstyre, Svein Roger Skoglund samt Yrkestrafikks redaktør som flue på veggen.
Klassisk boknafisk
«Det er fint flyvær bortsett fra bittelitt stiv kuling ved landing», beroliget Widerøe-flygeren på ferden fra Bodø mot Leknes. Med unntak av en noe brutal landing, gikk flygingen fint, men været i Lofoten viste seg ikke fra sin mest medgjørlige side. Regnet silte og skylaget dekket de majestetiske fjelltoppene som ellers får turistene til å gispe. Harald beklaget dette på vegne av værgudene, han hadde gledet seg til å vise oss hjemtraktene i all sin glitrende prakt.
Uansett bød den gjestfrie 84-åringen og frue Torunn gjestene på et klassisk nordnorsk måltid hjemme i stua på Leknes: Boknafisk, en halvveis tørr fisk som henges til tørk i et par ukers tid før den vannes ut, kokes med litt salt og serveres med baconfett, stuet kål og gulrøtter. Behandlingen gir fisken en spesiell konsistens og nydelig smak, virkelig en delikatesse.
Veteraner i ungdomshus
Ferden gikk deretter til ungdomshuset «Ørnen» på Leknes, det var søndag ettermiddag med konfirmasjonsfest i storstua, samtidig som YTFs avdeling 51 Lofoten så hverandre stevne i underetasjen. Og selv om ikke antallet var så voldsomt, var til gjengjeld ansienniteten blant de oppmøtte svært imponerende. Avdelingsleder Roger Jonny Hansen brukte anledningen til å dele ut erkjennelser for femti års medlemskap.
Honorert ble bautaer som tidligere avdelingsleder og æresmedlem Aslak Riise og 86-årige Tore Emil Liland som hadde arbeidet som bussjåfør inntil nylig, riktignok uten passasjerer etter fylte syttifem. Det må da være en slags rekord? I tillegg til sin utrolige stayerevne med å inneha buss-sertifikat i sammenhengende 54 år, har Tore Emil også bidratt aktivt til rekrutteringen. På møtet hadde han følge av sin datter Bente, som også kjører buss, og sønnen Bjørn-Inge har tidligere ledet Lofoten-avdelinga.
Sjøsau og lofotku
Også Harald fikk sitt velfortjente 50-årsmerke og diplom, etter å ha vært medlem i forbundet siden 1961. «Her blir ikke mørkt før i september», sa æresmedlemmet og tilbød en sightseeing i sin 28-årige Volvo, som gikk som ei klokke og etter sigende kun hadde hatt service av kun en eneste utvalgt mekaniker i alle sine leveår.
Harald opplyste at Leknes ligger meget sentralt midt på Lofoten, og derfor utgjør et knutepunkt for både flytrafikk, cruisebåter og bussruter. Hovedveien E10 går dessuten like utenfor byen. Her er også mange sentrale funksjoner for Vestvågøy kommune plassert. Vi kjørte sydover til Ballstad, et tusen år gammelt fiskevær på sydspissen av Vestvågøy, fortsatt aktivt med tusenvis av tørrfisk hengende på hjell. Mange nye rorbuer er også bygget til utleie, men stedet er ikke like overtatt av turismen som det mer kjente Henningsvær, fortalte Harald.
Etter et langt liv i bransjen har han mange historier å fortelle, ikke minst om lettlurte internasjonale turister. Som om den spesielle lofotkua som vegeterte i bratthenget, som kom seg greit fram i terrenget fordi beina på venstre side var tjue centimeter kortere enn på høyre. «Hva hvis de skal gå andre veien?» spurte en oppvakt turist. «Den går aldri andre veien, den bare rygger», lød svaret. En annen historie handlet om lansering av den sjeldne rasen sjøsauer, som også ble godtatt av naive gjester fra kontinentet.
Vikinger og hurtigrute
Neste dagen reiste vi videre mot Vesterålen. Underveis passerte vi Kabelvåg og Svolvær, dessuten vikingmuseet Lofotr, der et 83 meter langt langhus var rekonstruert. Lofotr var vikingenes navn på Vestvågøy. Grensa mellom Lofoten og Vesterålen er likevel ikke alltid lett å forstå, i og med at Vesterål-kommunen Hadsel faktisk siger innover typisk lofotland på Austvågøy. Først etter å ha tatt ferge over fra Fiskebøl til Melbu følte vi likevel at vi udiskutabelt hadde forlatt Lofoten.
Vi spanderte et par timer på hurtigrutemuseet i Stokmarknes, der den hevdvunne farkosten MS Finnmarken i sin helhet er bygget inn i glass og ramme, sannsynligvis en av verdens største museumsgjenstander. Plasseringen er langt fra vilkårlig, for nettopp her i Stokmarknes ble den første hurtigruta etablert i 1893 i regi av Vesteraalens Dampskibsselskab, hvis logo fortsatt finnes på bygningen rett overfor museet. Hurtigruta har i alle år vært avgjørende for transport av gods og personer i Nord-Norge, også for busstrafikken. Fortsatt kjøres turister med buss mellom Hurtigrutas destinasjoner for å kunne oppleve ekstra eventyr på landjorda.
Foreningen for de godt voksne vokser
YTFs pensjonistforening har i det siste året økt fra 1250 til 1410 medlemmer. Nå signaliserer styret økt aktivitet for å kunne overbevise alle YTFere som går av med pensjon om fordelene ved å bli medlem.
Diner og hvile
På Sortland hadde avdeling 22 trommet sammen til møte i en diner tilhørende en Best bensinstasjon. Lokalet hadde en stilig og typisk amerikansk innredning, med sjakkbrettrutet gulv og bilskilt fra Statene som pynt. Både vegger og tak var av glass, og når regnet trommet ned fikk det hele preg av campingferie. Avdelingsleder Odd-Martin Åsheim ønsket velkommen før pensjonistforeningens leder Karsten A. Larsen startet med å si at mens de aktive sjåførene var opptatt av kjøre- og hviletid, la pensjonistene mer vekt på ren hviletid.
Han understreket at som medlem av pensjonistforeningen, som i dag teller drøyt 1460 medlemmer, fortsetter man som en del av YTF-familien, og kan glede seg over det gode fellesskapet man forhåpentligvis har opplevd gjennom medlemskapet i YTF. Kontingenten er beskjeden, for tida kun 450 kroner i året, noe som lett tjenes inn igjen om man får behov for fysioterapi (700 kr/år) eller nye briller (1200 kr/annethvert år).
Pensjonistmedlemskapet sikrer dessuten fortsatt abonnement på Yrkestrafikk og Pensjonistforbundets blad «Pensjonisten», samt en hærskare andre rabatter og tilbud, innen alt fra bank og forsikring til drivstoff til bilen, båtreiser og hotellpriser. Karsten sitter til alt overmål i landsstyret til Pensjonistforbundet, som en garantist for at også YTF-pensjonistenes kår ivaretas nasjonalt.
Kreve risikotillegg?
Siste stopp for turneen var i Harstad, der avdeling 24 hadde trommet sammen et godt besøkt medlemsmøte på Peppes Pizza. (Pizza ble servert på alle tre medlemsmøtene vi besøkte, overalt velsmakende.) Her hadde endelig Svein Roger Skoglund, leder for avdeling 60 Glomfjord og medlem av YTFs forbundsstyre, fått skikk på datahjelpemidlene, og kunne lettere redegjøre for kollisjonssikkerhetsarbeidet for bussførerne og om gangen i tarifforhandlingene.
Det oppsto en livlig, men konstruktiv diskusjon, der en av deltakerne slo sammen de to aktuelle temaene med å foreslå at bussjåførene burde kreve risikotillegg for å kjøre usikker redskap. Begge temaene er ellers behandlet i andre artikler i bladet. Svein Roger understreket at han skulle ønske det var mulig å få noen kroner ekstra i lønn, men følte at resultatet var så langt man kunne komme i forhandlingene.
Møtet ble avsluttet med at avdelingsleder Steinar Olsen holdt et lærerikt og tydelig innlegg om turkjøring og diett. Deretter var det bare å få seg en god natts søvn, før Harald fyrte opp sin strøkne Volvo neste morgen for å kjøre oss til flyplassen på Evenes.
Nye strandhogg
Yrkestrafikks redaktør hadde som nevnt kun intensjon å rapportere fra møtene, men ble sterkt oppfordret fra Harald om også å si noen ord om bladet, noe det ikke var aktuelt å avslå. For en tidligere trikkefører fra hovedstaden var det inspirerende og lærerikt å være med rundt til steder der trafikken bokstavelig talt ikke gikk på skinner, da tenker jeg særlig på værutfordringer der en buss rett og slett risikerer å bli blåst av veien og på sjøen om man ikke passer på.
Det var tilfredsstillende å se at YTF er representert overalt i vårt langstrakte land, ut til «den ytterste nøkne ø», for å si det med Ibsen. I tillegg er nordlendinger også usedvanlig trivelige! Nå fikk vi i tillegg opplyst at pensjonistforeningen har fått blod på tann og allerede er i gang med å planlegge nye strandhogg rundt i landet.