Tekst: Øyvind Henriksen / Yrkestrafikk Nr 4. 2025
Pendlertoget hjem fra Oslo var stappfullt da Anne Brænden ble ringt opp fra et ukjent nummer. Hun svarte ikke, men søkte opp nummeret. Det var da uroen traff henne. Nummeret var fra Ullevål sykehus.
– Jeg husket en overskrift jeg hadde sett på en nettavis like før jeg dro fra kontoret. Det hadde vært en frontkollisjon mellom to busser. Da jeg så saken, tenkte jeg ikke noe mer over det, jeg bare scrollet videre.
Det hadde ikke slått henne at ektemannen, Simen Brænden, kunne være involvert i ulykken. Simen kjørte alltid forsiktig, og Anne var aldri bekymret for ham når han var på jobb. Men nå hadde noe skjedd.
– Jeg ringte til sykehuset og fikk vite at Simen var hardt skadet. De lurte på hvor fort jeg og barna våre kunne komme inn.
Fredag 17. november 2017 klokka 13.00 kollidere to busser fra Nettbuss på en fylkesvei like ved Borgen i Ullensaker kommune. Sjåføren i den ene bussen døde i ulykken. Den andre sjåføren var Simen Brænden.
Da han våknet opp fra koma, 10 dager etter ulykken, var venstre bein amputert over kneet.
– Det var en nedtur, sier Simen Brænden i dag.
Han er ikke en mann som pleier å overdrive. Og listen over skadene etter ulykken er lang nok, men Simen oppsummerer det kort:
– Jeg skjønte at det var mye som var galt.
En ting var at venstre bein var tapt, men Simen hadde også fått brist i hodeskallen, tre blødninger i hjernen, en avrevet tynntarm, seks brudd i bekkenet og hoften var «helt ødelagt».
På høyre fot var huden på et område på størrelsen med et bankkort revet vekk, og på venstre hånd var det åpne sår over alle knokene. Mens Simen fortsatt lå i koma var nyrene midlertidig ute av funksjon og legene fryktet at leveren ikke ville klare seg.
Simen lå 10 dager i kunstig koma og det tok tre uker før legene våget å uttale seg med en viss grad av optimisme. Bussjåføren hadde overlevd ulykken, men det var nå jobben for å komme tilbake til hverdagen starten.
Etter et opphold på Rikshospitalet for hudtransplantasjon og et lengre opphold på Sunnaas sykehus for rehabilitering kom Simen Brænden hjem igjen.
Målet etter ulykken var å lære seg å gå og få tilbake førerkortet – ikke for buss og lastebil, men for personbil.
– Det handlet først om å komme seg på beina. Jeg måtte lære å gå med protesen, og jeg måtte lære å gå i trapper. I dag går jeg fint både på bakken, på gulvet og i trapper, men stier er vanskeligere.
I ettertid mener Simen at den fysiske treningen gikk greit.
– Men det psykiske - å akseptere den nye tilstanden - var tyngre. Det var vanskelig å godta situasjonen, og at fremgangen gikk saktere enn jeg ønsket, forteller Simen.
I dag ville Simen vært pensjonist, uavhengig av ulykken. Han synes pensjonsalderen kom for tidlig, men han er også glad for at han overlevde ulykken.
Kona, Anne, sier ektemannens humor har vært viktig for å komme seg gjennom tiden etter ulykken. Men det har ikke alltid vært lett, og hun forteller at de noen ganger har måtte jobbe sammen for å tenke positivt.
– Når han ikke synes at livet gir mening, og når han ikke har lyst til å koste på seg noen ting, da drar vi og gjør akkurat det. Vi handler noen fine klær og vi finner på ting. Han har jo like mye rett som alle andre til å unne seg noe. Vi har et liv og vi har mye fint å leve for, sier Anne.
I en garasje i Stokke, like nord for Sandefjord, sitter Bjørn Erik Bergan i rullestolen sin.
– Akkurat nå har jeg det ganske ræva. Det føles som at det er maks uflaks.
Bergan, også kjent som «Bernie Bergan», har de siste årene blitt rikskjendis gjennom TV-serien Norske truckers.
I tillegg har han bygget seg en global fanskare på TikTok, der over 250 000 følger kontoen hans.
Historien til den Bergan var i utgangspunktet et skoleeksempel på hvordan noen kan komme tilbake til arbeidslivet med riktig tilrettelegging og en sterk vilje.
I 2018 falt han fire meter ned fra taket av lastebilen – og ble lam fra livet og ned. For de fleste ville det vært slutten på sjåførdrømmen, men for Bergan var det starten på jakten etter en vei tilbake til arbeidslivet.
To og et halvt år etter ulykken, i mars 2021, kunne Bergan igjen kjøre lastebil alene. Med et førerhus tilrettelagt for rullestol og en egen spesialhenger var Bergan tilbake på jobb.
– Jeg husker godt den første turen jeg kjørte alene etter ulykken. Det åpnet seg en ny verden. Jeg følte meg selvstendig og jeg følte at jeg hadde fått tilbake livet mitt.
– På hvilken måte?
– Det handler om at jeg kan gjøre den samme jobben som andre. Når jeg sitter i førerhuset og kjører, så finnes ikke handikappet. Det er ikke noe som skiller meg fra andre folk, og det synes jeg er veldig befriende. Bilen er bygd med så effektive løsninger at jeg er like rask – eller raskere – enn kollegaene mine.
Bergan sier det var utenkelig å se for seg å være ufør som 26-åring.
– Jeg elsker å kjøre lastebil. Det har vært en del av min identitet. Og jeg tenkte at så lenge jeg kunne komme tilbake i førerhuset, så var det ingen grunn til at ikke jeg skulle jobbe igjen.
Bergan kjempet seg tilbake til arbeidslivet, men i august i fjor ble han på ny rammet av motgang. Bergan opplevde at han i enkelte situasjoner så dobbelt og nevnte dette da han var innom sykehuset etter et beinbrudd.
Legene undersøkte synet, og etter en lengre utredning fant man årsaken: Bergan hadde fått den sjeldne muskelsykdommen myasthenia gravis.
Sykdommen kan holdes i sjakk med medisiner, men dobbeltsynet må korrigeres ved hjelp av okkulasjonsbrille – en spesialbrille for å hindre dobbelbildet.
Denne typen briller dekker en del av synsfeltet for det ene øyet, og synsfeltet blir dermed under det som i dag er kravet for å kjøre lastebil.
– Jeg har fått briller som gjør at jeg har samsyn og kan kjøre personbil, men jeg har kjøreforbud for lastebil siden jeg nå kun ser med ett og et halvt øye. Så egentlig er karrieren min over, sier Bergan.
Men han har ikke gitt opp kampen. Mange som får sykdommen Bergan er rammet av, kan ved hjelp av medisiner få samsynet tilbake, men så langt har medisiner ikke vært nok for Bergan.
– Jeg står nå i en ny kamp. Og jeg føler selv – helt oppriktig – at jeg ser mer enn godt nok. Men jeg må overbevise myndighetene om at jeg gjør det, og nå føler jeg vel at det var lettere å komme tilbake etter ulykken.
Det å ha en jobb å gå til «om morran», har alltid vært viktig for Bergan. Nå holder han seg aktiv i garasjen hjemme der han restaurerer en BMW 02 fra 1971. Han starter mellom syv og åtte, og holder på til rundt lunsjtid.
Så langt har han skrudd på bilen i ti måneder. Han elsker bilen og restaureringsjobben, men vil når som helst bytte den bort for å få kjøre lastebil igjen.
Kampen for å komme tilbake er ikke over, men Bergan synes det er tungt.
– Jeg håper det er mulig. Men jeg vet ikke hva jeg skal si. Jeg føler at jeg møter mye motgang.
For å få førerkortet for lastebil tilbake, trenger Bergan en erklæring fra en øyelege som mener at Bergan fortsatt har tilfredsstillende generell synsfunksjon.
Det sterke ønsket om å komme seg tilbake på beina, eller å komme tilbake bak rattet, er helt naturlig for mennesker som har vært i ulykker, forteller forbundsleder Tove Linnea Brandvik i Norges Handikapforbund.
– Når livet blir så dramatisk endret, er det helt vanlig at man får et sterkt ønske om å komme tilbake til det man definerer som et vanlig, normalt liv, sier Brandvik.
– Og for veldig mange er det å komme tilbake til jobben sin, en viktig del av det, sier hun.
Brandvik, som selv har vært funksjonshemmet siden 1994, har gjennom en årrekke kjempet for funksjonshemmedes rettigheter.
Hun tror det er veldig vanlig at mennesker som mister muligheten til å gjøre jobben sin på grunn av sykdom eller en ulykke, opplever et yrkesmessig savn de neppe så for seg før livet ble endret.
– De kan nok kjenne på at jobben var en viktigere del av livet deres enn det de tenkte før ulykken. ●