Kurt forklart

Mannen i passasjersetet mente tydeligvis alvor. Han rullet ned vinduet på den lille varebilen og rettet haglen mot førerhuset til traileren ved siden av. De to kjøretøyene raste i full fart gjennom natten på den italienske motorveien. Bak rattet i traileren satt 24 år gamle Kurt Petersen. Han hadde hørt historiene om de italienske landeveisrøverne, og han hadde ingen planer om å stoppe.

– Jeg gjorde et brått utfall mot varebilen før jeg rettet traileren opp. De ble overrasket og la seg på bremsen, men etter en kort stund kom de tilbake. De ga seg ikke.

Motorveien slynget seg gjennom et fjellparti, og i mørket kunne Petersen ikke se hva som lå ved siden av veien.

– Men det var i hvert fall ikke en åker der. Kanskje det var et stup.

Da forfølgerne nok en gang kom opp på siden av traileren, strammet Petersen grepet om rattet.

– Jeg tok en ordentlig sving slik at tilhengeren traff dem. Det siste jeg så var lysene fra varebilen i det de forsvant utfor veikanten.

– Hvordan gikk det med dem?

– Det vet jeg ikke. Jeg gikk ikke akkurat ut for å spørre. Det er ikke sikkert det gikk så bra. Men jeg tenkte at de hadde lagt opp til det selv. Det var fjellterreng der, og det var jo et dumt sted å leke med en lastebil.

44 år har gått siden Kurt Petersen håndterte væpnede landeveisrøvere langs motorveien i Italia. I dag er livet hakket fredeligere. Petersen som er født og oppvokst i Danmark, har flyttet til Norge, giftet seg for andre gang og kjører lastebil i et lite entreprenørfirma. Selskapet har to ansatte, sjefen som opererer gravemaskinen, og Petersen som kjører lastebilen. Petersen elsker jobben, og drømmer ikke om større stilling eller mer ansvar – det har han nemlig prøvd, og han vil ikke tilbake. Han har det supert som lastebilsjåfør og tillitsvalgt i Yrkestrafikkforbundet.

Tidligere i vinter ble Petersen kåret til «Årets tillitsvalgte» i YTF. Ifølge juryen er Petersen i YTF kjent for å være et «ekte JA-menneske». Når noen trenger hjelp, så stiller Petersen opp. Gjennom «tilstedeværelse, troverdighet og hardt arbeid» jobber han for at flere skal bli organisert i YTF.

Hovedpersonen selv sier han ble «voldsomt overrasket» da navnet hans ble lest opp under utdelingen av prisen.

– Jeg hadde ikke sett at den skulle komme. For jeg synes jo ikke at jeg gjør noe spesielt.

– Hva tenker du er det viktigste at en tillitsvalgt gjør?

– Jeg tror det aller viktigste er å få ut informasjon til medlemmene, så de kan se at det er noen som jobber og gjør noe for dem, og at det er noen som er tilgjengelige for dem.

Etter flere år i Norge, har Petersen i dag et stort nettverk i transportbransjen. Helt fra han var barn, har han likt å prate med mennesker, og denne egenskapen har også kommet godt med i rollen som tillitsvalgt.

– Jeg prøver å lytte mest og gi plass til de jeg prater med. Jeg tror en god del sjåfører og for så vidt andre og, kan være litt nervøse når de skal kontakte ledelsen der de jobber, myndighetene eller et offentlig organ. Og jeg tror også at de kan være litt usikre når de kontakter fagforeningen. De kan være redde for å si feil, og de kan være nervøse for om de har misforstått noe. Da er det viktig å gi dem trygghet.

Veien inn i sjåføryrket var for Petersen selv ganske tilfeldig. Første steg kom i form av en avsporing – fra folkeskolen i Danmark. Etter to uker i åttende klasse, var beskjeden tydelig: Kurt Petersen var ikke ønsket. Den beste løsningen var at han dro hjem og ikke kom tilbake.

Det er i hvert fall slik Petersen selv husker og beskriver det som ble hans siste dag på folkeskolen.

– Skolen mente at det beste for meg, og skolen, var at jeg ikke var der lenger.

Kurt om sin tid på folkeskolen

– Men hvor skulle du være?

– Jeg skulle være borte. Det fikk skolen mest ut av. Jeg hadde nok fylt tanken med litt for høyt oktan, kan man si. Men det var egentlig veldig fint for meg at jeg ble sendt hjem. Jeg ville ikke sitte stille så lenge så lenge om gangen.

Det stod ikke på evnen til å sitte stille på skolebenken, men 14 år gamle Petersen synes det var fryktelig kjedelig.

– Jeg tror det største problemet var at jeg var sta som fanden. Hvis jeg hadde bestemt meg for at det var noe jeg ikke ville gjøre, så kom det aldri til å skje.

Om det var rigiditeten til unge Petersen som var utslagsgivende, vites ikke, men tiden på skolebenken var uansett over.

Faren drev med utleie av landbruksmaskiner, og slik gikk det til at Petersen tidlig havnet bak rattet. Allerede som seksåring kjøre han traktor, og i ungdomsårene fikk han erfaring fra alle mulige landbruksmaskiner. Men etter noen år på jobb, først for faren og senere på en gård, ville unge Petersen ut i verden.

– Jeg dro til Hirtshals og ble fisker. Jeg jobbet på fiskebåt i Nordsjøen og Skagerak både før og etter verneplikten.

Som for mange andre på den tiden, sørget til slutt teknologiske fremskritt for at jobben på havet forsvant og en ny maskin gjorde Petersen overflødig.

– Så da stod jeg plutselig på kaien og hadde ingen jobb. Men i militæret hadde jeg tatt førerkort for lastebil, og jeg tenkte at det måtte jo kunne brukes til noe.

Petersen kontaktet noen av sjåførene hos fiskedistributørene. I første omgang fikk han lov til å sitte på for å se hvordan jobben ble gjort, men så fikk han prøve selv å kjøre litt.

– Det jeg hadde kjørt i militæret var ikke store lasten, men nå fikk jeg prøve meg med virkelig store biler med slephenger. Og det gikk jo bra. De faste sjåførene synes jeg fikk det godt til, og dermed ble jeg ferieavløseren deres – og de var jo gamle, så de tok jo bare mer og mer fri.

Den nye jobben førte Petersen til nye land der han ikke kunne språket. I første omgang Tyskland og Nederland.

– Jeg sa at «dette har jeg aldri prøvd før, så det er jeg sikkert god til». Og jeg lærte meg tysk og litt nederlandsk.

– Hvordan gjorde du det?

– Jeg fant et radioprogram der de bare snakket, og så satt jeg og lyttet til det. I starten skjønte jeg ingenting, men så fanget jeg opp ett ord, og så ett ord til, og plutselig kunne jeg ganske mye. Jeg har brukt den samme teknikken for å lære meg italiensk, spansk og portugisisk.

Teknikken med å «bade» i språket er tatt videre til mer eksotiske utfordringer. Petersen kan gjøre seg forstått på 11 språk, blant annet kirundi.

– Min kone er fra Kongo og jeg kan snakke kirundi med henne eller med noen i hennes familie. Jeg kan det slettes ikke perfekt, men jeg får frem det jeg vil si. Jeg blåser i grammatikken. Den er ikke viktig når man snakker.

Kona heter Chantal og hun kom til Norge som flyktning i 2003.

– Chantal tilhører en folkegruppe som ble slaktet med machete. Hun flyktet uten en plan, og det var tilfeldig at hun kom til Norge. Hun ventet lenge på at mannen skulle komme etter, men fikk til slutt beskjed om at han var drept, forteller Petersen.

Han hadde selv mistet sin kone gjennom 18 år – Lis, til lungekreft. Da han senere flyttet til Norge, bodde han i flere år alene før Chantal en dag kom gående forbi.

– Vi møttes på busstasjonen i Asker. Jeg hadde tatt bussen til Asker for å handle, og hun var på vei til jobb.

Vi kom fra hver vår buss da jeg så henne. Jeg tenkte at «hun ser da spennende ut», og så tenkte jeg at vi om noen sekunder kom til å passere hverandre og aldri se hverandre igjen.

Kurt om møtet med kona Chantal

Petersen bestemte seg for å snakke til kvinnen.

– «Du har det visst travelt», sa jeg og hun ble jo litt forskrekket. Hun hadde lært seg norsk, men hun syntes nok det var litt vanskelig å forstå det jeg sa med min dialekt. Men hun stoppet opp og spurte meg om hva det var.

Petersen gjentok sin lille kommentar og fikk til svar at hun var på vei til jobb, men at hun også skulle gå litt i butikkene i Asker for å handle litt først.

– Jeg fulgte opp og spurte om hun ikke ville ta en kopp kaffe, og hun svarte at det kunne hun jo godt. Vi gikk inn på en restaurant og bestilte, og det ble starten. Det er 12 år siden nå.

– Hadde du for vane å si hei til damer du gikk forbi på busstasjonen?

– Nei, jeg hadde aldri gjort det før. Det vil si, jeg hadde jo snakket til folk, men ikke på den måten. Men jeg tenkte at «om et øyeblikk så har vi gått forbi hverandre, og da møter du aldri det mennesket igjen». Skal man få noe gjort, så må man handle.

Viljen til å handle, kombinert med nysgjerrighet og engasjement, har flere ganger åpnet nye dører for Petersen. En av dem åpnet seg da han kjørte langtransport i Europa for et dansk selskap.

– Jeg hadde stadig ideer til hvordan de kunne gjøre ting annerledes, og en dag sa sjefen at han var innmari lei av å høre alle disse kommentarene hele tiden. «Det høres ut som du vet mye mer om dette enn det vi gjør her inne på kontoret. Er det ikke bedre at du kommer her og styrer, du som vet hvordan alt bør gjøres», sa han. «Det kan jeg godt,» svarte jeg.

Neste dag var Petersen blitt kjøreleder og fikk ansvaret for en del av firmaets biler.

– Jeg hadde jo den fordelen med at jeg hadde kjørt masse, og jeg kjente alle ting. Så når sjåførene ringte hjem med et eller annet problem, så ville de ofte snakke med meg – for jeg visste som regel hva de skulle gjøre.

I tiden før GPS og systemer for flåtestyring, ble kjøringen løst med kart, som ikke alltid var like detaljerte.

– Jeg husker en som kjørte seg vill og ringte inn. Han ante ikke hvor han var. Jeg ba han kjøre til et kryss og notere seg hva veiene het, så skulle han kjøre videre til en bensinstasjon og ringe til meg. Sjåføren gjorde det, og da kunne jeg ut fra hukommelsen dirigere ham tilbake til en vei han kjente.

Når han ikke kjører lastebil, jobber som tillitsvalgt i YTF eller ser på ukrainske nyheter på YouTube, er det stor sjanse for at Kurt Petersen baker brød. En tur innom Petersens Facebook-side avslører nemlig en dedikasjon til brødbaking – siden 2014 har han lagt ut over 150 bilder av hjemmebakt brød.

– Jeg tar ikke bare bilder, jeg sender også videoer til folk som jeg kjenner. Det er mange som vet at jeg liker å bake, og da vil de gjerne har litt tips. Noen ganger baker vi sammen over nettet. Jeg sender dem en innkjøpsliste på forhånd og setter opp kameraet hjemme. Det er gøy, da står jeg her i Norge og underviser folk i Canada og Australia.

Og det er ikke bare brødbaking som engasjerer Petersen på kjøkkenet.  Han liker å lage mat, og gjerne noe som han kan varme «på eksosen» på bilen for å ha til lunsj. En gryterett legges i en aluminiumsform og pakkes godt inn. Formen settes så på eksosrøret fra motoren og blir varmet opp mens bilen kjører. Trikset lærte han da han var fisker, og han har brukt det i alle år mens han har kjørt lastebil.

– Hvis du har et supermarked, en kniv og en rull med aluminiumsfolie, så kan du lage hva som helst og varme det på eksosen. Jeg har lagd alt mulig, men jeg har aldri brukt oppskrifter – da står man friere og blir flinkere til å bruke det man har. Hvorfor skal yrkessjåfører bare spise junkfood. Det koster vanvittig med penger og det er jo bare fett.

Kurt Petersen

I noen år kjørte Petersen kjøtt fra danske produsenter og ned til markedene i Europa.

– Noen ganger – når vi måtte vente lenge på en tollstasjon eller noe – så kunne vi være flere sjåfører som tok en titt på hva vi hadde i lastene våre. Og da kunne vi kanskje ta et stykke kjøtt fra den ene bilen, litt grønnsaker fra den andre og kanskje vin fra den tredje. Da hadde vi nok til en liten fest.

På disse fellesmåltidene fikk Petersen stor glede av språkkunnskapene han hadde opparbeidet seg.

– Det ble ofte jeg som stod i midten og dirigerte det hele. Da hadde jeg lært meg de fleste språk i Europa godt nok til å prate med andre sjåfører. Det var veldig morsomt.

Om halvannet år fyller Kurt Petersen 70 år. Det betyr lite.

– Jeg har hørt at mange tar stilling til når de vil pensjonere seg. Jeg tenker ikke sånn. Jeg vil ikke sette en dato for så å starte nedtellingen. Jeg har ikke planer om å stoppe med noen ting.

Ved siden av jobben som sjåfør og vervet i YTF, driver Petersen også et selskap som selger nettverksradioer – et nettbasert system skapt i samme stil som de gamle radioene sjåfører brukte til å kommunisere med.

– Blir du ikke sliten av alle disse prosjektene?

– Nei, egentlig ikke.

– Men kanskje andre blir det? Skjer det noen gang at din kone blir irritert på deg?

– Ja, det skjer jo ganske ofte. Da er det kanskje at vi skal gjøre noe, men så har ikke jeg tid fordi jeg har et annet prosjekt jeg må bli ferdig med. Da kan hun godt bli litt irritert.

– Og hva sier du da?

– He-he, jeg sier ikke så mye tilbake. Jeg vil ikke lage noe drama ut av det. Dersom hun kjefter, så hører jeg ikke så mye på det, men noen ganger svarer jeg «det var deilig å høre, jeg forstår at du er våken nå».

Et prosjekt han ikke ønsker å bruke mindre tid, er vervet som tillitsvalgt.

– Jeg synes det er en fornøyelse å få lov til å hjelpe andre.

Ifølge Petersen kan spørsmålene fra medlemmene strekke seg i mange forskjellige retninger. Med over 45 år i bransjen, har Petersen gode råd å komme med selv, men det er ikke alt han kan hjelpe med.

– Jeg blir kontaktet om alt mulig. Noen ganger er det noen som trenger hjelp fra advokatene til YTF, andre ganger kan det være noen som trenger hjelp med banken, og andre ganger kan det være noen som trenger å snakke med noen som er gode på hvordan hodet er skrudd sammen.

Petersen innrømmer at han er stolt over hvordan han – som er «litt utlending» – får tillit fra medlemmene.

– Men tenk på alt du kunne gjort dersom du brukte mindre tid på å være tillitsvalgt? Du kunne jobbet litt mer og tjent bedre, du kunne bakt noen flere brød eller tatt deg en sykkeltur.

– Nei, sånn er det ikke. Alt det der kan jeg gjøre selv om jeg er tillitsvalgt. Det er ikke så mye arbeid som du skal ha det til. Jeg gjør det mens jeg sitter bak rattet eller når jeg sitter hjemme i sofaen. Og jeg trives veldig godt med det.