Er han Norges sprekeste bussjåfør?

Det startet med et vondt spark i kneet. Damianos Pridesis hadde rundet 40 år og funnet seg en fritidsaktivitet som skulle holde ham i form – taekwondo.

– Jeg fikk en skade i kneet og måtte sette taekwondoen på pause. For å trene opp kneet begynte jeg med spinning på et treningsstudio, og der kom jeg i prat med flere ivrige syklister.

Etter en god stund med spinning ble han med på sitt første sykkelritt, det 170 kilometer lange rittet mellom Bergen og Voss. Sykkelrittet ga mersmak, og Pridesis ble med på et nytt løp, denne gangen mellom Trondheim og Oslo.

Under rittene møtte han flere syklister som drev med triatlon. En idrett der utøverne både svømmer, sykler og løper.

– Jeg synes det hørtes gøy ut, men det var to problemer: jeg trodde jeg var for gammel, og jeg kunne ikke svømme godt nok, forteller Pridesis.

Utfordringen med alderen viste seg å være grunnløs. I de aldersbestemte klassene finner man triatlonutøvere på over 80 år. Men svømmeferdighetene krevde oppmerksomhet. Selv om datteren drev med svømming på nasjonalt konkurransenivå, og Pridesis gjennom mange år hadde lagt ned hundrevis av dugnadstimer for svømmeklubben, var hans egne svømmeferdigheter bare akkurat gode nok til å bade.

– Men jeg hadde lyst til å lære, så jeg spurte datteren og svigersønnen min om hjelp. Svigersønnen min har vært på landslaget i vannpolo i Hellas, så både han og datteren min kan virkelig svømme.

Svømmetreningen startet i september. Målet var at han skulle klare å svømme 400 meter uten stans innen jul. Det ble 1000 meter. I juni året etter deltok han i det som i triatlonsmiljøet er kjent som et halvt ironman-løp. Der svømmer deltagerne 1900 meter før de sykler 90 kilometer og til slutt løper 21,1 kilometer.

– Det å få prøve seg i en slik konkurranse, ga meg lyst til å satse enda mer.

Det var kjærligheten som lokket ham til Norge og Bergen. Pridesis er oppvokst i Athen i Hellas og traff sin norske kone da han jobbet på et hotell på Kreta.

– Vi flyttet til Norge da kona mi ble gravid. Da er vi tilbake i 1986. For meg var det ikke lett. Da vi kom hit var det mørkt, jeg kunne ikke språket og jeg hadde ikke jobb. Jeg husker hvordan jeg virkelig bekymret meg for hvordan jeg skulle få til å ta vare på familien. Det var tøft.

Det ble svigerfamilien som hjalp ham på plass.

– Det var familien som hjalp meg med å finne den første jobben, og svigerfar tok seg en uke fri for å hjelpe meg å komme på plass. Han viste meg hvor banken og Posten var, og han forklarte meg hvordan skattesystemet i Norge fungerer. Jeg fikk også norskkurs hjemme hos svigerfamilien.

Den første jobben han fikk, var som kokk. I andre halvdel av 80-tallet var det kraftig vekst i restaurantbransjen og behovet for arbeidskraft var stort. Pridesis kombinerte arbeidet med utdanning innen kokkefag, og ble etter hvert kjøkkensjef.

Men da han hadde jobbet i ni år som kjøkkensjef for et storkjøkken som produserte pastaretter, fikk arbeidsgiveren økonomiske utfordringer. De ansatte fikk beskjed om at jobbene var usikre.

– Jeg husker at jeg var på vei hjem etter et møte på jobben. Foran meg kjørte det en buss med en plakat på baksiden der det stod «Har du lyst til å kjøre denne bussen?». Da jeg kom hjem, spurte kona hvordan møtet hadde gått. Jeg svarte at det var kjedelig, men det var ikke så farlig for nå skulle jeg bli bussjåfør. Hun så rart på meg og lurte på om jeg virkelig skulle gi meg som kjøkkensjef. «Det skal jeg. Nå er jeg ferdig med dette og alt stresset med om jeg har jobb eller ikke,» svarte jeg.

Pridesis tok kontakt med busselskapet og fikk et tilbud om dekning av kostnadene til busslappen i bytte mot en bindingstid på tre år.

– Det er perfekt, tenkte jeg. Da er jeg jo også sikret jobb i tre år.

I dag er han 62 år. Han har drevet med triatlon siden han var 52. Det er en tidkrevende idrett. Pridesis trener hver dag, og i månedene før sesongstart kan det på enkelte dager bli to treningsøkter.

– Skal du delta i konkurranser, så krever triatlon mye trening. Det er egentlig ikke en idrett for småbarnsforeldre, det krever for mye tid.

Med snart 20 år som bussjåfør i Tide har Pridesis en ansiennitet som gjør at han kan velge vakter ganske fritt når turnusen settes opp. Men mens andre med lang ansiennitet gjerne bruker denne fordelen til å styre unna delte skift, gjør Pridesis det stikk motsatte.

– Jeg velger delt vakt, og får jo det. Jeg har også spurt om jeg kan ha en spesiell vakt med flere timer mellom øktene, men det fikk vi ikke til. Jeg trener i pausen på de delte vaktene. Før sesongstart tar jeg også noen ekstra økter på kveldene.

– Du trener jo mer enn flere profesjonelle idrettsutøvere.

– He-he, ja, det er ingen mosjonister som driver med triatlon. De som driver med konkurranse, trener ekstremt mye. I tillegg må man sove og spise riktig. Når det er kake på jobb, pleier jeg å takke nei. I starten ble jeg ertet litt for det av noen kollegaer, men ikke nå lenger. De vet hvordan jeg er.

– Kan ett kakestykke være så farlig?

– Nei, men det handler om disiplin. Tar man ett stykke, blir det lettere å ta et til.

I treningen har Pridesis også lagt inn elementer av mental trening. Når han løper på tredemøllen, ser han kun på veggen foran seg.

– Jeg hører på litt musikk i starten, men så slår jeg den av og ser bare på veggen. Det kan være ganske kjedelig, men det trener disiplinen.

– Hva med belastningsskader? Du må jo være utsatt for det?

– I starten fikk jeg strekkskader flere ganger, men da flyttet jeg løpingen over til bassenget. Nå er det slik at jeg trener svømming en dag, løping neste dag og sykling på den tredje dagen. Da får man en variasjon, og det hjelper. Etter hvert har jeg også blitt ganske god til å lytte til signalene som kroppen sender ut. Man skal trene rolig og kontrollert, og så kan man ta ut det lille ekstra i konkurransene.

Før han startet med triatlon og da datteren fortsatt bodde hjemme, var Pridesis ikke mer glad i delte skift enn bussjåfører flest.

– Når du har små barn, så er det jo nesten en barbarisk ordning. Jeg kjenner kolleger som har kommet i konflikt på hjemmebane fordi kona blir irritert over jobben deres. Mange håper på at de skal få bedre vakter, men de blir skuffet igjen og igjen når de ender opp med like vanskelige vakter. Jeg kjenner flere som har sluttet på grunn av det.

Pridesis tror delte skiftene kan være særlig krevende for sjåfører som ikke har foreldrene sine i Norge.

– Da mangler de noen som kan hjelpe dem med å få timeplanen til å gå opp. Det er ingen svigermor eller svigerfar som kan hjelpe med å hente i barnehagen. Jeg vet at det er mange som sliter med dette.

Det er lenge siden Pridesis selv var småbarnsfar. I dag er datteren 40 år. For ham har delte skift blitt en mulighet til å trene hver dag.

– Hvor lenge tror du at du vil kjøre buss?

– Så lenge som mulig, så det blir vel frem til jeg fyller 75.

– Hva med triatlon, hvor lenge kan du drive med det?

– Jeg håper det blir lenge. Jeg vil gjerne få prøvd meg i klassen 80-84 år, og det er jo en stund til.